Å jobbe i butikk er lavstatus! Det er noe alle vet.


Hva? Blir du forferdet? Indignert? Eller egentlig ikke?

Hei, nesten alle tenker det jo. Hvorfor ikke bare si det? Er ikke dette den store rosa elefanten i rommet når det gjelder butikkdrift og utfordringen med å skape ekte og vedvarende lønnsomhet? Med lavere turnover, økt trivsel og klingende mynt på bunnlinja?

Butikkyrket er faktisk lavstatus, det var det en rimelig profilert retailleder uttalte på en konferanse for ikke lenge siden. Og for å unnskylde vedkommende, det var en uttalelse i et millisekund av en sleivkommentar. Men selv sleivkommentarer er bilder på underliggende oppfatninger. Jeg satt der, ganske lamslått. Håper ikke de andre fikk det med seg, tenkte jeg. Vet du hva, jeg ble forferdet. Det skal jeg love deg. Jeg ble rett og slett indignert. (Er det egentlig lov å si ”indignert”? Litt for gæmlisord eller?)

Hei du! Det er ikke lavstatus!

Å jobbe i butikk er ikke lavstatus. Punktum. Det er ikke jobben som gjør jobben lavstatus. Det er summen av oppfatningene folk i Norge har om jobben. Og det hjelper jo ikke akkurat på, at ”Kassadama på Shell” (en referanse for den eldre garde?) eller det å ”sitte i kassa på Rimi” har blitt innarbeidede uttrykk i Norge. Eller hvordan en stor andel av medarbeidere i norsk retail betrakter jobben sin som ”å stå i butikk”. Hvem har egentlig problemet? Medarbeideren eller butikksjefen? Eller kjedene? Eller er det herrene og de 40% kvinnene på styrerommet? Kanskje er det oss alle? Retail-Norge må begynne med seg selv.

Og hva gjøres egentlig for å heve statusen i norsk retail? Ser vi i det minste til Sverige? Til det forgjettede retail-land hvor det å bidra til ypperlig kundeservice og økt omsetning er en hedersoppgave. Vi har mye å lære av våre svenske naboer. Og det ser ut til at vi tar dem på alvor, i skrivende stund arbeider nær 70 000 svensker i Norge, en stor porsjon i servicehandelen i Oslo.

Som en svenske sa til meg; ”utrolig hvor kresne Nordmenn er på valg av jobb”. Yes sir!

For mange retailere leser DN og drikker kaffe latte!

Ok, litt i glasshus her, men mulig det er fordi jeg har satt meg på en café i Oslo for å skrive ut mine oppfatninger av norsk retail, at jeg mener at for mange drikker kaffe latte. (Om det gjør saken noe bedre, bestilte jeg en svart trakter kaffe, og ikke en Americano, bare for å ha sagt det). Og hva er greia med hjemmekontor? I DN gjøres, ukentlig, kaffelatte drikkende HR ledere og andre slags ledere til eksempel og forbilde for hvordan drive business. Wake up and smell the coffee folkens, det er ikke på hjemmekontoret verdiene skapes. Det er på gølvet!

Og er du hjertens enig? Da spør jeg deg som i dag jobber på kjedekontor (eller hovedkontor som noen ynder å kalle det), og jeg spør deg, kjære retailstudent, kunne du tenke deg å ha fast stilling i butikk (igjen)?

Du trekker kanskje på det? For å si det mildt? Jeg vil tippe at hvert fall halvparten av retailstudentene (og andre business-studenter) sikter seg inn mot en jobb på kjedenivå/”hovedkontorsnivå” etter endt studie. Og siden de jobber i butikk ved siden av studiene så er jo dette ambisjonsnivået en selvfølge? Norge trenger ikke flere kaffe latte drikkende hjemmekontor-havende retailere. Vi trenger å skape vekst. Og de som skaper vekst bør belønnes der etter. Det er altså på gulvflaten vi må satse!

Innovativ satsning på utvikling av retailers?

Jeg hadde gleden å delta på Young Retailers konferanse for innovativ ledelse her forleden, og apropos innovasjon og utvikling av retailere, her er et tips, å resirkulere gamle salgskurs-slides fra Euro Business school er ikke særlig innovativt! Ei heller å huke av i årsplanen ”sendt ansatte på salgskurs”, det er vel et heller kontraproduktivt tiltak synes du ikke? Det blir heller ikke en mer beundringsverdig satsning ved å omdøpe det fra “kurs” til “program”.

Ja, det er enkelt å kritisere, så la meg kaste inn et forslag jeg tror fra topp til tå på. For å heve status på retailyrkene, og samtidig skape bedre resultater, vil jeg oppfordre til en større satsning på ren personlig utvikling, for alle som har filla peiling på motivasjonsteori og praktikk vet at det er indre-motivasjonen som må aktiviseres her. Og da er det en idé, en god en som sådan, å hjelpe medarbeidere og ledere til å avdekke og la deres indre drivkrefter jobbe for resultatene, og ikke mot. Enten det er som leder eller som selger. (Der er forresten Matvarehuset Ultra et foregangseksempel med sin satsning på profesjonell coaching og JTI. Et annet godt eksempel er suksessen klokke- og smykkekjeden Bjørklunds har med sin satsning på utvikling).

Har vi ikke malt oss opp i denne hjørnet selv, undrer jeg meg? Og er løsningen på denne smørja enklere enn vi tror?

Koker det ned til menneskesynet ditt?

De fleste mennesker finner det lettere å mene noe om andre enn å endre seg selv. Og ved å skrive dette innlegget mitt plasserer jeg meg mitt i denne kategorien. Men jeg hadde satt pris på om du nå lot meg utfordre deg!

Hva er egentlig menneskesynet ditt?

Spør deg selv; ”Hva er menneskesynet mitt”?

Spurt deg det nå? Ta gjerne en pause. For det er et skikkelig vanskelig spørsmål, som vi sjeldent velger å stille oss selv.

Mange blir daglig utfordret på menneskesynet sitt når muskelgutta på treningssenteret ligger der og holder på å eksplodere av pesing og pusting. Eller når svært overvektige mennesker hiver inn Big Mac etter Big Mac. Innrøm det. Du blir litt forundret, blir du ikke? Prinispielt er ikke disse eksemplene ulike den klassiske sylist-bilist disputten, hvor når vi sykler forbanner bilene, og når vi biler forbanner syklene?

Andre møter seg selv virkelig i døra når de når de går forbi en tiggende rumener på gaten, eller holder pusten når de går forbi en tigger-lignende person på matbutikken. Og hva er dette egentlig? Dobbelmoral? For å komme til saken, poenget mitt er enkelt; de du har utfordringer med å tolerere, eller de du ser bitte pitte litt ned på, kan du aldri lede til suksess og det Jim Collins kaller “greatness”.

Og dersom det er en gjengs oppfatning om butikkyrket er et lavstatusyrke, hvem skal da lede disse? Noen som egentlig ikke vil ha jobben selv?

Et kollektivt løft? Ikke alene. No chance.

Så hva trengs? Personlig tror jeg første steget mot suksess er å anerkjenne den rosa elefanten i rommet, og for så å ha guts nok til å diskutere det, for til sist å gjøre noe med det. Og ikke gjøre hva som helst. Her må det innovasjon til. Noe som setter spor. Gamle paradigmer må rives ned.

Det er populært å snakke om hvordan vi kan løfte sammen for å endre noe vi synes er feil. Joda, vi kan se til andre, og i toppledelser og styrerom rundt omkring bør absolutt noe gjøres, de kan for eksempel erkjenne utfordringen og satse på området. Men det er ikke nok. Vi i retail først og fremst feie foran vår egen dør. Da blir det reint.

Eget menneskesyn må under lupen. Jeg kaller det “Personlig Innovasjon”. Og du får det ikke fra konsulenter med fancy presentasjoner. Og det er ikke et teknisk verktøy du kan kjøpe for penger og plassere på balansen i regnskapet. Det er godt, gammeldags hardt arbeid med å utforske sitt eget menneskesyn.

Anders Hov

Butikkmann, tidligere Regionssjef og CTI-coach

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *